«Det er angrep hver natt» – nå eksploderer debatten om luftvernet og hvem som egentlig har ansvaret…

KYIV – Natt etter natt går flyalarmen. Droner kommer i bølger, ballistiske missiler faller mot byer og kritisk infrastruktur, og Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj har igjen slått alarm om et luftvern som presses mot grensen.

BILDE: Volodymyr Zelenskyj foran et Patriot-system under en presentasjon av Ukrainas luftvern. Foto: Reuters.

I et intervju med CNN denne uken beskrev Zelenskyj situasjonen dramatisk: Det er angrep hver natt, og fire–fem ganger i måneden kommer massive angrep – det han beskrev som «fryktelige netter». Budskapet er vanskelig å misforstå: Ukraina mangler nok av de mest avanserte avskjæringsmissilene til å møte det Russland sender mot landet.

Det betyr samtidig at formuleringen «Hver natt er forferdelig» ikke bør leses som et ordrett Zelenskyj-sitat. Det dokumenterte utsagnet er at angrep skjer hver natt, mens han omtaler de store angrepsnettene som «terrible nights». Men realiteten han beskriver er dramatisk nok uten å overdrive den.

Presset handler først og fremst om Patriot-systemet.

Zelenskyj sier at Ukraina nå har tilgang til omtrent én prosent av den amerikanske Patriot-missilbeholdningen han ønsker at landet skal få tilgang til. Han har bedt USA selge fem prosent av lagrene, noe han mener kan hjelpe Ukraina gjennom vinteren og redde liv. Med ti prosent hevder han at Ukraina vil kunne stanse alle russiske ballistiske missiler.

Det siste er Zelenskyjs egen vurdering – ikke en uavhengig bekreftet militær beregning.

Bak prosentene skjuler det seg en brutal utvikling.

Reuters rapporterte denne måneden at de allierte i 2026 har levert langt færre luftvernmissiler til Ukraina enn året før. Zelenskyj har sagt at leveransene i første halvår tilsvarte omtrent en tredel av nivået i 2025. Samtidig har Russland økt bruken av ballistiske missiler.

I juli alene ble mer enn 450 forskjellige missiler skutt mot Ukraina, ifølge en talsperson for det ukrainske luftforsvaret. Mer enn halvparten var ballistiske missiler – nettopp den typen trussel som er spesielt vanskelig å stoppe uten avanserte systemer som Patriot.

Og det er her den politiske temperaturen stiger.

For hvem har egentlig ansvaret når ukrainske byer står stadig mer åpne for angrep?

Det første svaret er det minst kompliserte: Russland har ansvaret for de russiske angrepene. Det er Moskva som sender missiler og droner mot Ukraina. Men debatten som nå vokser i Kyiv, Washington og europeiske hovedsteder handler om et annet ansvar: Hvem skal sørge for at Ukraina har nok kapasitet til å skyte dem ned?

Zelenskyj legger stadig sterkere press på partnerne.

USA sitter på betydelige Patriot-beholdninger og kontrollerer tilgangen til PAC-3-avskjærere, mens europeiske land både finansierer kjøp og må balansere støtten til Ukraina mot egne forsvarsbehov. Krigen i Midtøsten har samtidig lagt ytterligere press på forsyningene av avanserte luftvernmissiler.

Dermed oppstår et politisk ubehagelig spørsmål:

Har Vesten reagert raskt nok?

Kritikere kan spørre hvorfor Europa, mer enn fire år etter Russlands fullskalainvasjon, fortsatt ikke har bygget opp en produksjonskapasitet som bedre matcher behovet. Andre peker på at USA og europeiske NATO-land også må beholde egne lagre for nasjonal beredskap og andre sikkerhetsforpliktelser.

Samtidig ligger ikke hele løsningen utenfor Ukraina.

Kyiv arbeider også med å utvikle et mer lagdelt luftvern med egne systemer, avskjæringsdroner, mobile ildgrupper og samarbeid med europeiske produsenter. Zelenskyj har understreket at landet trenger en kombinasjon av utenlandske systemer og en sterkere innenlandsk forsvarsindustri.

Problemet er tid.

Produksjon av avanserte avskjæringsmissiler kan ikke skrus opp fra den ene måneden til den andre.

Og hver natt fortsetter Russland å teste hvor grensene går.

Et stort russisk angrep tidligere i august viste hvor dramatisk mangelen kan bli. Zelenskyj sa at Ukraina på et tidspunkt hadde gått tom for Patriot-avskjærere. Under et angrep med 27 ballistiske missiler ble bare ett av dem skutt ned, ifølge presidenten.

Tallene utløste nye spørsmål om hvor sårbart luftvernet faktisk er.

For Ukraina blir hver natt også en økonomisk kamp.

Russland kan sende store mengder relativt billige angrepsdroner og kombinere dem med langt dyrere og vanskeligere ballistiske missiler. Ukrainas forsvar må derfor avgjøre hvilke mål som skal beskyttes, hvilke trusler som må prioriteres og hvor de begrensede avskjærerne gjør størst forskjell.

Det er en ligning der én feil vurdering kan få katastrofale konsekvenser.

Samtidig blir luftvern nå en stadig større del av den diplomatiske kampen.

Zelenskyjs fem-prosent-krav er ikke bare et militært ønske. Det er et direkte politisk budskap til Washington: Ukraina mener USA allerede sitter på våpnene som kan redusere tapene, og presidenten vil at beslutningen skal tas før vinteren – ikke etter at energiinfrastruktur og boligområder eventuelt er rammet på nytt.

For Washington er regnestykket bredere. Amerikanske myndigheter må ta hensyn til egne lagre, produksjon, allierte og andre konflikter. For Europa handler det både om finansiering og om hvor raskt industrien kan øke kapasiteten.

Midt i denne diskusjonen står de ukrainske sivile.

De trenger ingen debatt om prosenter for å forstå hva et hull i luftvernet betyr.

De hører sirenene. De søker dekning. De våkner til eksplosjoner – og forsøker å gå tilbake til et normalt liv neste morgen.

Zelenskyjs advarsel treffer derfor en nerve: Ikke fordi «hver natt er forferdelig» er et nøyaktig sitat, men fordi han beskriver en virkelighet der angrep skjer hver natt, mens enkelte netter utvikler seg til massive og dødelige angrepsbølger.

Den store striden nå er derfor ikke om Ukraina trenger mer luftvern.

Spørsmålet er hvem som skal levere det, hvor mye de kan avse – og om beslutningene kommer før neste massive angrepsbølge, eller først etterpå.