Støre reagerer kraftig på Utøya: «Jeg er forbannet over netthets» – ytringsfrihet eller en debattkultur som har gått for langt?
«Jeg er forbannet» – Støre bruker sterke ord på Utøya
Det var sterke ord på et sted der ord, hat og politisk ekstremisme aldri kan behandles som et rent abstrakt spørsmål. Da Jonas Gahr Støre talte til AUF på Utøya 31. juli, gjorde han netthets til et av de tydeligste temaene i talen. Statsministeren sa at han var «forbannet over netthets» og at «det er nok nå». Budskapet var klart: Folk må våge å si ifra når den offentlige samtalen glir fra hard politisk uenighet over i trakassering, hets og trusler.
Utspillet kom ikke i et vakuum. Støre viste blant annet til situasjonen rundt AUF-leder Gaute Børstad Skjervø, som ifølge NTB-omtalen har anmeldt flere innlegg i sosiale medier og har fortalt at han bruker voldsalarm. Mange av innleggene skal være knyttet til 22. juli. Dermed fikk talen en tyngde som gjør det vanskelig å avfeie temaet som bare enda en krangel om tonen i kommentarfeltene.
Men reaksjonen åpner også en større og mer krevende debatt: Når blir kampen mot netthets en nødvendig beskyttelse av demokratiet – og når risikerer ord som «hets» å bli brukt så bredt at legitim, skarp kritikk blir mistenkeliggjort?
Det er nettopp her temperaturen stiger. Ytringsfriheten står sterkt i Norge, og den beskytter også utsagn som provoserer, fornærmer og utfordrer makthavere. Politikere må tåle omfattende kritikk. En statsminister kan ikke forvente et behagelig kommentarfelt, og et demokrati uten bitende satire, harde anklager og kompromissløs politisk uenighet ville vært et fattigere demokrati. Samtidig understreker norske offentlige utredninger at ytringsfriheten ikke er absolutt.
Samtidig finnes det klare juridiske grenser. Norsk rett åpner blant annet for straff mot bestemte hatefulle ytringer, mens trusler kan rammes av andre bestemmelser i straffeloven. Det betyr at skillet ikke går mellom «hyggelige» og «ubehagelige» meninger. Skillet mellom lovlig, grov politisk tale og straffbare ytringer må vurderes langt mer konkret.
Den forskjellen er avgjørende. Begrepet «netthets» kan nemlig romme svært forskjellige ting: alt fra grove personangrep til ulovlige trusler, men også utsagn som bare er harde eller usympatiske. Norges institusjon for menneskerettigheter har selv påpekt at begrepet brukes bredt. Derfor bør politikere være presise når de ber om et oppgjør. Dersom all aggressiv kritikk stemples som hets, kan resultatet bli at folk vegrer seg for å utfordre dem som har makt. Dersom samfunnet på den andre siden trekker på skuldrene av alvorlige trusler og målrettet trakassering, kan resultatet bli at stemmer forsvinner fra offentligheten. NIM har advart om nettopp denne demokratiske effekten.
Støre har løftet bekymringen tidligere. På regjeringens halvårlige pressekonferanse i juni beskrev han et hardere ytringsklima og trakk fram både Skjervø og stortingsrepresentant Simen Velle som eksempler på unge politikere som har opplevd netthets og trusler. Han advarte mot en situasjon der mennesker som tar ansvar i demokratiet, skremmes fra å delta.
På Utøya blir problemstillingen ekstra ladet. Femten år etter terrorangrepene mot Regjeringskvartalet og Utøya er øya igjen et levende politisk samlingssted for unge mennesker. Rundt 1300 var påmeldt sommerleiren i 2026, mens VG beskrev over tusen ungdommer samlet i gressbakken under Støres tale.
Likevel bør man være varsom med en for enkel fortelling der hardt språk automatisk blir fremstilt som første trinn mot vold. Å beskytte demokratiet krever to tanker samtidig: Samfunnet må kunne reagere på reelle trusler og ulovlige hatefulle ytringer, samtidig som rommet for kontroversielle, provoserende og støtende politiske meninger forblir stort. Det er nettopp spenningen mellom disse hensynene Ytringsfrihetskommisjonen har behandlet.
Støres tale handlet dessuten om mer enn hets. Han tok opp teknologi, arbeidsplasser og langsiktig økonomisk vekst. Han koblet også økt bruk av smarttelefoner, nettilgang og raske digitale stimuli til problemer med konsentrasjon og viste til fallende resultater i lesing, regning og skriving siden 2015. Det siste var Støres egen forklaring på utviklingen, og bør derfor ikke presenteres som om talen i seg selv dokumenterte en vitenskapelig årsakssammenheng.
Det mest eksplosive spørsmålet etter Utøya-talen er derfor kanskje ikke om Støre hadde rett til å bli sint. Det vanskelige spørsmålet er hvem som skal trekke grensen – og hvordan.
Skal plattformene moderere hardere? Skal politiet prioritere flere alvorlige trusselsaker? Skal partiene gjøre mer for å beskytte unge politikere? Eller ligger noe av ansvaret hos den vanlige brukeren som ser en digital mobb bygge seg opp og velger å være stille?
Støres oppfordring var at flere må våge å si ifra. På et hvilket som helst annet politisk møte kunne ordene kanskje ha forsvunnet i nyhetsstrømmen.
På Utøya får de en helt annen tyngde.
For demokratiet trenger begge deler: retten til å si det makten ikke ønsker å høre – og tryggheten til å kunne delta i den offentlige samtalen uten å bli truet ut av den.
