DÅRLIGE NYHETER FOR PUTIN: «Russland er på tilbakegang» misnøyen vokser, og én utvikling kan bli vanskelig for Kreml å forklare
«Russland er på tilbakegang» – Kritikken øker ettersom folket peker på Putin som mannen bak landets problemer: «Maktmisbruk og å gå for langt.»
Det knaker i den russiske fasaden. Etter mer enn fire år med krig i Ukraina, dyrere drivstoff, svakere vekst og økende press på statsbudsjettet kommer det stadig flere tegn på misnøye. Men bildet er langt mer komplisert enn en enkel fortelling om at «hele folket» har vendt seg mot Vladimir Putin.
En faktasjekk av påstanden viser nemlig to ting samtidig: Russland møter reelle økonomiske og politiske problemer, og Putins oppslutning har falt merkbart i enkelte målinger. Samtidig har han fortsatt høy støtte sammenlignet med mange vestlige statsledere. Det finnes derfor ikke dekning for å slå fast at et flertall av russerne peker på Putin som mannen bak alle landets problemer.
Likevel er utviklingen ubehagelig for Kreml.
I juni falt andelen russere som mente landet var på rett kurs fra 61 til 52 prosent, ifølge en Levada-måling omtalt av Reuters. Putins godkjenning falt samtidig til 74 prosent, det laveste nivået siden starten på fullskalakrigen i 2022. En annen måling, fra det statlige VTsIOM, viste i april en godkjenningsrate på 65,6 prosent etter sju uker med fall. Tallene må tolkes med forsiktighet i et land der åpen kritikk av krigen kan innebære risiko, men retningen er vanskelig å overse.
Og det er lommeboken som svir.
Russlands sentralbank senket i juli styringsrenten til 14 prosent, men samtidig ble vekstanslaget for 2026 kuttet til mellom null og én prosent. Inflasjonsanslaget ble hevet til mellom seks og sju prosent. Bensinprisene hadde da steget kraftig gjennom året, mens ukrainske droneangrep mot raffinerier bidro til køer, mangel og uro i deler av landet.
Det er ikke det bildet Putin helst vil vise.
Presidenten har selv hevdet at økonomien er stabil til tross for det han beskriver som eksterne forsøk på destabilisering. Og Kreml kan vise til motargumenter: Foreløpige Rosstat-tall viste at BNP var 1,3 prosent høyere i andre kvartal enn i samme periode året før. Russland er altså ikke i økonomisk kollaps.
Men «ikke kollaps» er heller ikke det samme som styrke.
Verdensbanken har anslått svak russisk vekst i 2026, mens Det internasjonale pengefondet har lagt vekstprognosen rundt én prosent. Samtidig var det føderale budsjettunderskuddet 5,73 billioner rubler i første halvår, 1,7 ganger høyere enn i samme periode året før. Det betyr at staten må balansere kostbar krigføring, sosiale utgifter og behovet for å holde økonomien i gang.
For vanlige russere blir de store makrotallene langt mer konkrete ved bensinpumpen og i butikken.
En Gallup-måling publisert i juni viste at 60 prosent mente de økonomiske forholdene der de bor var blitt dårligere, mens 56 prosent oppga at levestandarden var på vei ned. Det er kanskje det mest alarmerende tallet for Kreml: Ikke nødvendigvis at russerne har sluttet å støtte Putin, men at flere føler at hverdagen deres forverres.
Sinne ved pumpene har allerede vært synlig. Reuters intervjuet bilister som beskrev lange ventetider som en del av hverdagen, mens mange russiske regioner innførte begrensninger på hvor mye drivstoff hver kunde kunne kjøpe. Flere stasjoner gikk periodevis tomme.
Samtidig kommer kritikken fra flere kanter. Strenge begrensninger på internett og digitale tjenester har irritert både forretningsfolk, bloggere og profiler som normalt holder seg unna politikk. Reuters beskrev i juni hvordan enkelte russere tok i bruk ekstra telefoner og tekniske omveier for å komme rundt den digitale kontrollen. Begrensningene har også påvirket banktjenester, transport, netthandel og vanlig kommunikasjon.
Det er her ord som «maktmisbruk» dukker opp i opposisjonens retorikk.
Men den formuleringen må behandles som en politisk anklage, ikke som et dokumentert utsagn fra «det russiske folket». Det samme gjelder påstanden om at Putin har «gått for langt». Det finnes ferske eksempler på russere som reagerer mot myndighetenes maktbruk, men ingen troverdig måling som viser at disse nøyaktige ordene representerer et flertall.
Den siste striden om partiet Jabloko viser hvor betent situasjonen er. Russlands høyesterett har stengt det registrerte anti-krigspartiet ute fra det kommende parlamentsvalget. Partiet avviser anklagene om ulovlig utenlandsk støtte og kaller saken politisk motivert. Grunnlaget for rettsavgjørelsen var derimot påstander om brudd på finansieringsreglene. Utenfor retten uttrykte enkelte støttespillere sinne, mens opposisjonsfigurer hevdet at avgjørelsen begrenser russernes mulighet til å uttrykke anti-krigssyn gjennom valget.
[Bilde: Russisk dagligvarehandel. Prispress og høyere transport- og drivstoffkostnader påvirker den økonomiske debatten.]
Dette skjer samtidig som oppslutningen om den russiske militære innsatsen har falt, men fortsatt er betydelig. Reuters rapporterte i august at en Levada-måling viste støtte på 66 prosent, det laveste nivået siden februar 2022. Samtidig gjør sensur og risikoen ved å uttrykke motstand det vanskelig å måle det reelle omfanget av anti-krigsstemningen.
Dermed finnes det ingen enkel revolusjonsfortelling. Russland er ikke et land der alle plutselig har snudd ryggen til presidenten.
Det som finnes, er sprekker.
Flere er pessimistiske om økonomien. Drivstoffkrisen har gjort krigens kostnader synlige langt fra fronten. Budsjettet er presset. Veksten er svak. Internettkontrollen skaper frustrasjon. Og Putins popularitet er ikke lenger like urørlig som den så ut til å være etter 2022.
For Kreml kan dette være den virkelige dårlige nyheten: Misnøyen trenger ikke å bli til masseprotester for å bli politisk viktig. Den kan vokse stille, i køen ved bensinstasjonen, rundt kjøkkenbordet og på telefonen når enda en tjeneste ikke virker.
Så er Russland «på tilbakegang»?
Som absolutt dom blir uttrykket for grovt. Landet har fortsatt enorme naturressurser, militær kapasitet og en stat som klarer å mobilisere store ressurser. Men flere nøkkeltall peker samtidig på stagnasjon, budsjettpress og svekket økonomisk optimisme. Sentralbankens egen prognose åpner til og med for nullvekst i 2026, mens inflasjonen fortsatt ligger over målet.
Det gir Putins kritikere stadig mer ammunisjon til å hevde at presidentens kurs har en pris som vanlige russere må betale.
Og spørsmålet Kreml ikke kan kontrollere like lett som en TV-sending, er dette:
Hvor lenge vil folk akseptere at «stabilitet» betyr et dyrere hverdagsliv, færre politiske alternativer og stadig mer kontroll?
