STØRES MAKT UTFORDRES: Listhaug kommer stadig nærmere – nå må folket velge retning

Norsk politikk har fått en ny hovedscene, og den er langt mer dramatisk enn regjeringen på Statsministerens kontor liker å innrømme. Jonas Gahr Støre sitter fortsatt som statsminister etter at de rødgrønne partiene beholdt flertallet ved stortingsvalget i 2025. Men utenfor regjeringskontorene vokser en politisk bølge som nå presser makten fra høyre: Sylvi Listhaug og Fremskrittspartiet.

Tallene er brutale for Arbeiderpartiet. Gjennomsnittet av de nasjonale stortingsmålingene i juli 2026 ga Frp 29,9 prosent, mens Ap lå på 22,6. I juni var avstanden enda større, med 31,0 prosent til Frp og 21,7 til Ap. Det betyr ikke at Listhaug kan flytte rett inn i statsministerboligen. Norge har ikke direkte statsministervalg, og flertallet på Stortinget avgjør hvem som kan danne regjering. Likevel er signalet umulig å overse: Frp er blitt landets klart største parti på målingene.

En enkeltmåling fra Respons Analyse i juni ga Frp hele 31,5 prosent. Arbeiderpartiet fikk 21,8 prosent, mens Høyre endte på 16,8. Listhaug forklarte fremgangen med ønsket om en ny Frp-kurs, mindre offentlig pengebruk og sterkere prioritering av skole, helse, politi og forsvar. Målingen viste også en velgerlojalitet på 90 prosent for Frp, et tall som får strategene i de andre partiene til å sperre opp øynene.

Det er nettopp her maktkampen blir eksplosiv. Støre vant valget og har det formelle ansvaret. Listhaug eier derimot mye av den politiske dagsordenen. Når debatten handler om avgifter, innvandring, kriminalitet, strøm, offentlige utgifter eller mistillit til eliten, beveger politikken seg inn på Frps hjemmebane. Regjeringen blir presset til å svare på spørsmål Listhaug allerede har formulert.

Men bildet er ikke så enkelt som meningsmålingene kan få det til å se ut. Frp kan være størst uten at den borgerlige siden har flertall. Småpartienes plassering rundt sperregrensen, Høyres svekkelse og samarbeidsproblemene på borgerlig side kan bli avgjørende. En måling er et øyeblikksbilde, ikke en valgnatt. Støre har dessuten vist at han kan overleve perioder med svak oppslutning og likevel mobilisere når makten faktisk står på spill.

Listhaugs posisjon er likevel historisk sterk. I en statsministermåling i mai ble hun foretrukket av 32 prosent og var dobbelt så populær som Ine Eriksen Søreide blant de aktuelle borgerlige alternativene. Under valgkampen gjentok Listhaug at det er naturlig at det største partiet får statsministeren. Nå som Frp ligger foran både Ap og Høyre, vil den formuleringen følge henne inn i hver eneste kommende maktdebatt.

For Støre er utfordringen todelt. Han må både vise resultater fra regjeringskontorene og overbevise velgerne om at Listhaugs løsninger ikke er svaret. Arbeiderpartiets nestleder Jan Christian Vestre har selv erkjent at nivået rundt 22 prosent er for lavt. Regjeringen peker på kortere sykehuskøer, mer læring i skolen og et styrket forsvar. Problemet er at politiske resultater må merkes i hverdagen før de gir uttelling på målingene.

På den andre siden må Listhaug bevise at protestkraft kan omsettes til styring. Det er lettere å angripe sløsing enn å bli enig med andre partier om konkrete kutt. Det er lettere å kreve lavere skatter enn å forklare hvilke tjenester som eventuelt skal få mindre penger. Og dersom Frp blir den dominerende kraften på høyresiden, blir partiet også ansvarlig for å samle en koalisjon som i dag trekker i flere retninger.

Paradokset er slående: Valget i 2025 ga rødgrønt flertall og fire nye år med Støre, samtidig som Frp kom ut av valgkampen som et kraftig styrket opposisjonsparti. Dermed står statsministeren med makten i hendene, mens Listhaug kan bygge press uten å bære det daglige regjeringsansvaret. Det er en komfortabel posisjon – helt til velgerne begynner å kreve ferdige svar.

Derfor handler dette ikke bare om hvem som smiler bredest på neste måling. Det handler om to forskjellige fortellinger om Norge. Støre tilbyr stabilitet, kompromisser og trygg styring i urolige tider. Listhaug lover et tydelig brudd med det hun beskriver som dyr, tung og fjern statlig politikk.

Folket har allerede valgt Støre én gang til. Men målingene viser at dommen ikke er endelig. Dersom Frp holder nivået, kan neste politiske oppgjør bli langt mer enn en kamp mellom partier. Det kan bli en folkeavstemning over hvilken retning Norge skal ta – og hvem velgerne faktisk stoler på når makten virkelig står på spill.