OLJEPENGE-SJOKK: Regjeringen pøser på – «Dette kan bli et ragnarok for Norges økonomi»

Det ser ut som en pengesekk uten bunn. I revidert nasjonalbudsjett for 2026 legger regjeringen opp til et strukturelt, oljekorrigert underskudd på 579 milliarder kroner. Det er fem milliarder mindre enn i det salderte budsjettet, men nivået er fortsatt historisk høyt. Uttaket tilsvarer 2,7 prosent av Statens pensjonsfond utland, altså under den langsiktige rettesnoren på tre prosent.

Likevel blinker varsellampene.

For bak milliardfesten skjuler det seg en ubehagelig sannhet: Oljefondet finansierer nå mer enn en fjerdedel av statsbudsjettet. Dermed blir norske velferdsordninger, forsvarsbevilgninger og offentlige investeringer stadig mer avhengige av aksjekurser, valutabevegelser og renter i utlandet. Et kraftig og varig børsfall kan derfor slå direkte inn i politikernes økonomiske handlingsrom.

«Ragnarok» er et dramatisk ord, og det finnes ingen offisiell prognose som sier at norsk økonomi står foran kollaps. Men risikoen som overskriften peker på, er reell: Når utgiftene først er bygget opp, er de politisk vanskelige å kutte. Dersom fondet samtidig faller i verdi, kan Norge bli tvunget til å velge mellom høyere skatter, svakere tjenester eller tøffe innstramminger.

Forskjellen mellom de to mye brukte budsjettallene skaper også forvirring. Det oljekorrigerte underskuddet viser den faktiske overføringen fra fondet, mens det strukturelle underskuddet korrigerer for konjunkturer, skatter, renter og andre midlertidige forhold. Derfor kan regjeringen omtale én sum, mens økonomer diskuterer en høyere. For 2026 er det strukturelle målet mest relevant når handlingsregelen vurderes. Det er også dette tallet som avslører hvor stor del av den løpende staten som i praksis er avhengig av fondsinntekter, ikke bare av skatter fra fastlandsøkonomien. Nettopp derfor blir ordvalget politisk sprengstoff også. År etter år i kommende budsjetter.

Rekordbeløp skaper bråk

Regjeringen forsvarer pengebruken med at uttaket ligger under treprosentbanen, og med at store deler av budsjettet går til sikkerhet, Ukraina, strømordninger og velferd. Revidert budsjett reduserte dessuten den planlagte bruken fra 584 til 579 milliarder kroner. Det passer dårlig med påstanden om at regjeringen akkurat nå skrur kranen ytterligere opp.

Men kritikernes poeng handler ikke bare om én budsjettjustering. De ser på nivået over tid. Det strukturelle underskuddet utgjør 12,6 prosent av trend-BNP for Fastlands-Norge. Regjeringens egne dokumenter understreker samtidig at normale år bør ha et uttak rundt 2,7 prosent, ikke helt opp mot tre, fordi staten trenger reservekapasitet når kriser rammer.

Problemet er at 2,7 prosent ikke føles forsiktig når fondet har vokst enormt. En svakere krone øker den målte fondsverdien i norske kroner og gir tilsynelatende mer budsjettrom, selv om nordmenn ikke nødvendigvis er blitt tilsvarende rikere. Da kan midlertidige markedsgevinster bli omgjort til varige utgifter.

Regningen kommer senere

Samtidig blir befolkningen eldre. Statistisk sentralbyrå anslår at Norge i 2032 vil ha flere personer over 65 år enn unge under 20. Flere pensjonister og færre yrkesaktive per eldre betyr økte utgifter til pensjoner, helse og omsorg, mens skattebasen kan vokse saktere.

Det er her frykten for et statsfinansielt sjokk oppstår. Ikke nødvendigvis neste måned eller neste år, men gjennom en langsom låsing av budsjettet. Hver ny støtteordning, reform eller permanent bevilgning gjør det vanskeligere å snu når inntektene svikter.

Finansdepartementet har selv advart om at fondets store rolle gjør finanspolitikken mer utsatt for internasjonale markeder. Under finanskrisen falt verdens aksjemarkeder rundt 40 prosent. Fondet ble den gangen delvis beskyttet av en svakere krone og fortsatt store oljeinntekter. Fremover kan tilførselen fra sokkelen bli mindre, samtidig som staten allerede er mer avhengig av fondsavkastningen.

Ingen dommedag – men et alvorlig valg

Det betyr ikke at Norge står på kanten av stupet. Statsfinansene er fortsatt sterke, fondet er enormt, og uttaket holder seg innenfor handlingsregelen. Det er derfor misvisende å fremstille 2026-budsjettet som et bekreftet økonomisk ragnarok.

Men handlingsregelen er ikke et mål om å bruke mest mulig. Den er en langsiktig rettesnor som også krever stabilisering og forsiktighet. Når fondet finansierer en stadig større del av staten, blir spørsmålet mer politisk eksplosivt: Bruker Norge de gode årene til å bygge produktivitet og omstilling, eller kjøper politikerne seg ro med penger som kommende generasjoner kan trenge mer?

Regjeringen har tråkket lett på bremsen i revidert budsjett. Kritikerne mener likevel bilen fortsatt holder for høy fart.

Det virkelige sjokket kommer ikke nødvendigvis når pengene brukes. Det kan komme den dagen Norge oppdager hvor vanskelig det er å klare seg uten dem.