«Neste gang kan det ramme oss» – droneangrepene som nå får russere til å stille et vanskelig spørsmål

Sirener uten varsel, knuste vinduer og svarte røyksøyler: Krigen som lenge kunne omtales som noe fjernt, har igjen rykket inn i russisk hverdagsliv. Etter nye ukrainske droneangrep mot Moskva-regionen, lagerbygg, raffinerier og byer langt fra fronten, stiller flere russere et spørsmål myndighetene helst vil kontrollere: Neste gang, kan det være vår bolig, vår arbeidsplass eller vår familie?

Natt til 20. juli opplyste russiske myndigheter at rundt 400 droner var sendt mot landet. Ti mennesker ble såret i Moskva-regionen, blant dem tre kinesiske statsborgere, mens branner og skader ble meldt i Domodedovo. Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj sa at logistikkmål og et oljedepot var blant målene. Tallene kommer fra krigførende parter og kan ikke verifiseres fullt ut uavhengig.

Bare dager tidligere ble Wildberries-lagre i Elektrostal og Kotovsk rammet. Ifølge Reuters og russiske meldinger ble åtte ansatte drept i Kotovsk, mens titalls mennesker ble skadet i de to angrepene. Senere ble flere av netthandelsgigantens anlegg angrepet. Ukraina hevder selskapet inngår i russisk militær logistikk. Kreml og Wildberries avviser anklagen.

Dermed handler dronekrigen ikke lenger bare om kart, generaler og oljetanker. Den handler om nattskift, pakketerminaler, flyreiser og leilighetsvinduer. I Jekaterinburg ble et logistikknutepunkt evakuert, og det russiske friidrettsmesterskapet ble avbrutt da en dronealarm lød. Flyplasser rundt Moskva har gjentatte ganger stanset trafikken, med forsinkelser og kanselleringer som synlig bevis på at luftrommet ikke føles urørlig.

Det mest dramatiske varslet kom i juni. Ukrainske droner traff et stort oljeraffineri sørøst i Moskva, bare rundt 16 kilometer fra Kreml, ifølge Reuters. En eksplosjon sendte mørk røyk over hovedstaden, flytrafikk ble stanset, og innbyggere reagerte på at ingen flyalarm hadde lydt. For mange var budskapet brutalt enkelt: Forsvaret kan skyte ned mange droner, men ikke nødvendigvis alle.

Reaksjonene er likevel langt fra entydige. Meduza samlet vitnesbyrd fra lesere i Moskva etter det som ble omtalt som krigens største droneangrep mot byen. Noen beskrev redsel og sinne. Andre kalte angrepene en konsekvens av Russlands fullskalainvasjon av Ukraina. Slike uttalelser er ikke representative meningsmålinger, men de viser en sprekk i den offentlige fortellingen: Flere kobler nå eksplosjonene hjemme til krigen som startet i februar 2022.

Det betyr ikke at russere fritt kan diskutere ansvaret. Moskva-myndighetene har innført begrensninger på publisering av bilder og videoer etter droneangrep. Offisielt begrunnes dette med sikkerhet og risikoen for å hjelpe angriperen. Kritikere mener kontrollen også gjør det vanskeligere å se skadeomfanget og stille spørsmål ved luftforsvaret. Når bilder forsvinner, fylles tomrommet raskt av rykter, propaganda og frykt.

Ukraina sier de langtrekkende angrepene skal svekke Russlands evne til å føre krig, ramme oljeinntekter og forstyrre militær logistikk. Russiske myndigheter beskriver angrepene som terror og understreker sivile tap. Begge sider avviser at de med vilje angriper sivile, men sivile er blitt drept og såret på begge sider. Samtidig har russiske rakett- og droneangrep på ukrainske byer fortsatt med langt større, dokumenterte tap.

Økonomien merker også trykket. Vedvarende angrep mot raffinerier har bidratt til bensinmangel og fryktkjøp i flere regioner, ifølge uavhengige russiske medier. Det betyr at krigen kan kjennes uten at en drone treffer nærområdet: gjennom køer, høyere priser, stans i vareflyten og en stadig mer påtrengende følelse av at myndighetenes synlige løfter om kontroll ikke lenger dekker hele virkeligheten.

Det vanskelige spørsmålet er derfor større enn frykten for neste drone. Hvor lenge kan staten love normalitet når raffinerier brenner, lagre evakueres og flyplasser stenger? Og hva skjer når mennesker som tidligere kunne ignorere krigen, plutselig må lære forskjellen på luftvernild og en eksplosjon ved naboblokken?

Det finnes ingen sikre tegn på et bredt politisk opprør. Russiske myndigheter kontrollerer de viktigste mediene, og offentlig kritikk kan få alvorlige følger. Men uro trenger ikke begynne som protest. Den kan begynne med en koffert som aldri kommer frem, en bensinstasjon uten drivstoff, et barn som vekkes av smell, eller en arbeidstaker som ikke lenger tror at fronten er langt borte.

Droneangrepene har ikke alene avgjort krigen. De har heller ikke gjort russiske storbyer til en frontlinje på nivå med ukrainske byer som har levd under vedvarende bombardement. Men de har punktert forestillingen om trygg avstand. Det er nettopp derfor spørsmålet biter seg fast: Hvis himmelen over Moskva, Tambov og Jekaterinburg kan stenges på minutter, hvem kan egentlig være sikker på at neste alarm gjelder noen andre?