NÅR UKRAINA-KRIGEN PRESSER PUTIN: Kan et desperat trekk mot Nato bli det neste sjokket? «Grensen er farlig nær»…

Illustrasjonsbilde: Vladimir Putin. Krigen i Ukraina fortsetter samtidig som bekymringen øker for at konfrontasjonen mellom Russland og Nato kan ta nye og mer ukontrollerbare former.

EUROPA HOLDER PUSTEN. Krigen i Ukraina er inne i sitt femte år, de diplomatiske forsøkene har kjørt seg fast, og samtidig kommer det nye advarsler fra Natos østlige flanke. Spørsmålet som nå går gjennom hovedstedene fra Warszawa til Stockholm, er ubehagelig: Hvis Vladimir Putin føler seg stadig mer presset – kan han da velge å heve innsatsen utenfor Ukrainas grenser?

Det finnes ingen bekreftede opplysninger om at Kreml har besluttet å gjennomføre et militært angrep på Nato. Tvert imot viser analyser Reuters har fått tilgang til, at en åpen krig med alliansen ville innebære enorme risikoer for Russland. Men den siste utviklingen har gitt næring til en annen bekymring: at Moskva kan forsøke å teste Natos samhold gjennom begrensede militære eller hybride operasjoner, sabotasje, cyberangrep eller provokasjoner som gjør det vanskelig for de allierte å avgjøre hvor kraftig de bør svare.

Reuters rapporterte i juli, med henvisning til kilder nær Kreml, at Putin ble vurdert å ha «høy sannsynlighet» for å eskalere krigen i løpet av de kommende månedene. En kilde beskrev kontroll over resten av Donbas som avgjørende for den russiske presidentens jakt på en tydelig seier. Den samme rapporten viste til at russiske militære kommentatorer åpent har diskutert mulige angrep mot europeiske mål, inkludert Nato-baser.

Men her finnes en avgjørende detalj.

Forsvarsanalytikeren Jack Watling ved det britiske RUSI vurderte at russerne sannsynligvis ikke ville forsøke å starte en fullskala krig med Nato. Et begrenset angrep kunne i stedet bli brukt til å skape splittelse innad i alliansen om hvordan medlemslandene burde reagere.

Og det er nettopp her skrekkscenarioet blir farlig.

En test av Nato trenger ikke å begynne med stridsvogner som ruller over en internasjonal grense. Det kan være en dronehendelse. Sabotasje mot energiinfrastruktur. Et cyberangrep. Eller en operasjon der avsenderen er tilstrekkelig uklar til at europeiske regjeringer begynner å krangle om hvem som egentlig har ansvaret.

Hvis usikkerheten blir stor nok, kan den i seg selv bli et våpen.

Den siste utviklingen rundt Østersjøen har bare forsterket nervøsiteten.

Polen og de baltiske statene har skjerpet overvåkingen av blant annet kraftverk, demninger, gassanlegg og annen kritisk infrastruktur. Reuters rapporterte 10. august at regionale etterretningsvurderinger peker på bekymring for en mulig russisk såkalt false flag-operasjon, for eksempel ved bruk av ukrainskproduserte droner.

Kreml avviser anklagene og beskriver advarslene om hemmelige russiske angrep som skremselspropaganda som brukes for å rettferdiggjøre vestlig militarisering. En regional kilde understreket samtidig usikkerheten og sa i praksis at et angrep kan skje – eller aldri skje i det hele tatt. Trusselbildet er dermed alvorlig, men langt fra bekreftet.

Likevel styrkes beredskapen.

Nato bruker samtidig uvanlig harde formuleringer. Generalsekretær Mark Rutte sa i juni at faren Russland utgjør, er reell, og beskrev Moskva som stadig mer desperat samtidig som Ukraina fortsetter å gjøre motstand. Han viste også til svært store russiske tap.

På Natos toppmøte i Ankara i juli slo medlemslandene fast at Russland utgjør en langsiktig trussel mot den euroatlantiske sikkerheten. De allierte lovet samtidig 70 milliarder euro i militært utstyr, støtte og trening til Ukraina i løpet av 2026.

Men den som tror at Russland står uten muligheter på slagmarken, gjør situasjonen for enkel.

Moskva fortsetter å gjennomføre omfattende missil- og droneangrep. Den 13. august ble den strategisk viktige ukrainske Donau-havnen Izmail angrepet, og Romania sendte kortvarig opp kampfly i forbindelse med en russisk krenkelse av landets luftrom. Samtidig fortsetter Ukraina å angripe russisk energiinfrastruktur og andre mål langt bak frontlinjen.

Presset går med andre ord begge veier.

Og det er nettopp det som gjør situasjonen så eksplosiv.

Putin har dessuten trappet opp retorikken mot Europa. Den 12. august advarte han om at Russland kan begynne å beslaglegge europeiske fartøy dersom russiske handelsskip blir beslaglagt. Han sa at Moskva kan svare der man anser det som nødvendig, og ikke bare på samme sted som russiske fartøy har blitt stanset.

Det betyr ikke at en krig med Nato er besluttet.

Men det viser hvor raskt konfliktens politiske grenser kan flyttes.

Her oppstår det store paradokset: Hvis utsiktene til en rask og tydelig russisk seier blir mindre, kan Kreml få større grunn til å forsøke å endre spillereglene. Det kan skje gjennom hardere angrep i Ukraina, økonomisk press, desinformasjon, sabotasje eller operasjoner under terskelen for åpen krig.

Samtidig kan nøyaktig det samme presset gjøre Moskva mer forsiktig. Et direkte militært angrep på Nato ville risikere å trekke hele alliansen inn i konflikten og dermed skape en krig av en helt annen dimensjon. Reuters siterte derfor Watling på vurderingen om at et russisk mål heller kan være å splitte Nato enn faktisk å utløse en fullskala krig mot alliansen.

For Sverige er spørsmålet ikke lenger noe som bare utspiller seg langt borte.

Sverige er medlem av Nato. En alvorlig sikkerhetskrise i Baltikum eller Polen ville dermed få direkte konsekvenser for svensk forsvarsplanlegging og alliansens kollektive sikkerhet.

Men her må dramatikken møte fakta:

Det finnes akkurat nå ingen troverdige bevis for at Putin har besluttet å starte en ny krig mot Nato.

Derimot finnes det dokumentert bekymring for eskalering, sabotasje, cyberangrep og forsøk på å teste alliansens politiske samhold. Nato beskriver Russland som en langsiktig trussel, mens Moskva anklager Vesten for å bruke trusselbildet til å rettferdiggjøre militarisering.

Kan et presset Kreml forsøke å sjokkere Nato?

Ja – risikoen for provokasjoner og eskalering blir tatt svært alvorlig.

Er en fullskala krig mellom Russland og Nato Putins allerede besluttede «neste trekk»?

Nei – det finnes ingen bekreftede bevis for det.

Men i et Europa der droner krysser grenser, kritisk infrastruktur overvåkes stadig tettere og tonen mellom Moskva og Vesten blir stadig skarpere, kan avstanden mellom provokasjon, misforståelser og en katastrofal feilvurdering plutselig føles ubehagelig kort.

Det er kanskje det virkelige sjokket.

Ikke at den neste krigen allerede har begynt.

Men at marginen for den neste farlige feilen kan være i ferd med å krympe.