Høyre åpner for sykelønnsendringer – Frp reagerer brutalt: «Dette treffer dem som allerede sliter»

Sykelønnen har på nytt blitt en politisk kruttønne. Etter at Høyre tok til orde for et bredt forlik om ordningen, har frontene mot Fremskrittspartiet blitt skarpere. Men bak de harde formuleringene ligger en viktig nyanse: Høyre har vedtatt å invitere til forhandlinger om en mer bærekraftig sykelønnsordning, ikke et konkret vedtak om at syke arbeidstakere skal få et bestemt prosentkutt.

Bilde: Høyre-leder Ine Eriksen Søreide og Frp-leder Sylvi Listhaug. Illustrasjonsbilder fra partienes egne publiseringer.

Debatten skjøt fart i januar, da Høyres Henrik Asheim og Anna Molberg ønsket en ny politisk gjennomgang av sykelønnen. Ine Eriksen Søreide, som senere ble valgt til Høyre-leder, støttet ønsket om reform og sa at politikerne måtte være villige til å se fordomsfritt på hva som fungerer og ikke fungerer. Høyres landsmøte fulgte opp i februar: Partiet vil invitere alle partiene på Stortinget til et bredt sykelønnsforlik for å redusere sykefraværet betydelig og gjøre ordningen mer bærekraftig.

Det er nok til å tenne alarmlys hos motstanderne. For sykelønn er ikke en hvilken som helst budsjettpost. For mange arbeidstakere er den selve sikkerhetsnettet når sykdom gjør det umulig å møte på jobb. I Norge erstatter sykepenger inntekt med 100 prosent opp til 6G, og personer under 67 år kan normalt få sykepenger i maksimalt 52 uker. Derfor blir enhver diskusjon om lavere kompensasjon raskt en kamp om hvem som skal bære risikoen når helsen svikter.

Frp står på sin side fast på at partiet ønsker en god og forutsigbar sykelønnsordning. På partiets egne nettsider peker Frp på andre virkemidler: mer bruk av graderte sykmeldinger, bedre oppfølging av den enkelte og en gjennomgang av sammenhengen mellom sykefravær, helsekøer og ventetid. I omtalen av Høyres utspill har Frp også markert motstand mot kutt og advart mot konsekvensene for arbeidstakere med lave inntekter.

Det er her den politiske kollisjonen blir eksplosiv. Høyre argumenterer for at Norge ikke kan late som dagens system er urørlig når sykefraværet er høyt og mange står utenfor arbeidslivet. Søreide har knyttet debatten til bærekraften i velferdsstaten og behovet for å få flere inn i jobb eller utdanning. Frp svarer i praksis at regningen ikke bør sendes til mennesker som allerede er syke, og at myndighetene først må gjøre mer med behandling, oppfølging og veien tilbake til arbeid.

Høyres egne politikere har dessuten skissert modeller som viser hvor kontroversiell debatten kan bli. I et innlegg publisert på Høyres nettsider i april ble det argumentert for at man kan diskutere noe lavere sykelønn kombinert med en lengre periode med støtte, samt strengere vurderingspunkter underveis. Den teksten viser hvilke løsninger enkelte i partiet mener bør kunne drøftes, men den er ikke det samme som et vedtatt nasjonalt prosentkutt.

Det skillet er avgjørende. Når politikere sier «reform», hører mange velgere «kutt». Når kritikere sier «angrep på syke», svarer reformtilhengere at det nettopp er dagens høye fravær og utenforskap som truer ordningens framtid. Begge sider kjemper dermed om det samme ordet: trygghet.

For Høyre er spørsmålet om en sjenerøs ordning kan bevares dersom færre jobber og utgiftene fortsetter å stige. For Frp er spørsmålet om man angriper feil ende av problemet dersom man svekker inntektssikringen før helsekøer og oppfølging er forbedret. Det er to forskjellige diagnoser av samme utfordring – og derfor også to svært forskjellige resepter.

Samtidig er temperaturen høyere enn de konkrete vedtakene skulle tilsi. Høyres landsmøte har ikke fastsatt en karensdag, en bestemt reduksjon i prosentsatsen eller en ferdig svensk modell. Det partiet faktisk har vedtatt, er å søke et bredt politisk forlik. Dermed kan sluttresultatet i teorien bli alt fra strengere oppfølging og mer gradert sykmelding til endringer i selve utbetalingen.

Det gjør saken politisk farlig. En sykepleier, butikkansatt eller håndverker kan ikke nødvendigvis jobbe hjemmefra når kroppen sier stopp. For slike grupper kan selv et moderat inntektsfall merkes raskt. Samtidig er kostnadene ved langvarig fravær reelle, både for arbeidsgivere, staten og den enkelte som mister fotfestet i arbeidslivet.

Derfor kommer denne striden neppe til å dø ut. Høyre har åpnet døren til en reformdebatt som partiet selv sier må tas. Frp har gjort det klart at tryggheten i sykelønnsordningen skal forsvares. Mellom dem står hundretusener av arbeidstakere som lurer på hva ordet «endring» faktisk vil bety på neste lønnsslipp.

Og nettopp der ligger den politiske bomben: Før noen modell er ferdig, har kampen om hvem som skal betale allerede begynt. For velgerne blir derfor detaljene viktigere enn slagordene i månedene fremover.