KREML LOVET STABILITET – MEN PRISENE FORBLIR HØYE: Hvor lenge vil russerne godta at bensinen koster så mye?
KREML LOVET STABILITET – MEN PRISENE FORBLIR HØYE: Hvor lenge vil russerne godta at bensinen koster så mye?
Det skulle bli roligere ved pumpene. President Vladimir Putin erkjente i slutten av juni at Russland hadde problemer med drivstofftilgangen og lovet tiltak for å stabilisere markedet. Nå, flere uker senere, har prispresset riktignok lettet noe enkelte steder, men for mange russiske bilister er regningen fortsatt langt høyere enn før sommerens drivstoffkrise. Og forskjellene mellom regionene er enorme.
De ferskeste tilgjengelige tallene viser et marked som har tatt et lite skritt tilbake fra toppen, uten å være tilbake til normalen. I uken fram til 10. august falt den gjennomsnittlige prisen på AI-92 til 72,77 rubler literen og AI-95 til 78,72 rubler. Diesel lå på 91,29 rubler. Men bak landsgjennomsnittet skjuler det seg langt mer dramatiske utslag. I Tuva ble AI-95 oppgitt til rundt 138 rubler literen, mens samme type bensin i Moskva lå rundt 79 rubler.
Det er akkurat dette som gjør situasjonen politisk følsom. Russland er en av verdens største oljeprodusenter. Når bilister i et oljeeksporterende land møter tomme pumper, køer eller priser som plutselig skyter i været, er spørsmålet uunngåelig: Hvordan kan et land med enorme energiressurser få problemer med bensin på hjemmebane? Reuters har dokumentert både køer, regionale restriksjoner og økende frustrasjon blant bilister.
Forklaringen ligger ikke i mangel på råolje alene, men i kapasiteten til å raffinere, transportere og distribuere drivstoff. Gjentatte ukrainske droneangrep mot russiske raffinerier har slått ut produksjon og skapt uplanlagte driftsstanser. Tidlig i juli var russisk bensinproduksjon ifølge Reuters-beregninger nede på et nivå tilsvarende rundt 65 prosent av normalt sesongforbruk. Dieselproduksjonen lå omtrent på nivå med innenlandsk etterspørsel.
Moskva har svart med tiltak som tidligere ville vært oppsiktsvekkende for en energigigant: eksportrestriksjoner, ekstra import og omdirigering av forsyninger. Belarus leverte rekordstore mengder bensin og diesel til Russland i juli. Russland begynte også å hente bensin fra blant annet India, Kasakhstan og Marokko. Samtidig er bensineksporten begrenset, og myndighetene har endret reglene for hvor mye drivstoff som må selges gjennom børsen for å gjøre markedet mer stabilt.
Så sent som 11. august forlenget regjeringen en ordning som reduserer den obligatoriske børsandelen for bensinsalg til 10 prosent ut 2026. Regjeringen sier målet er å bevare stabilitet i hjemmemarkedet og sikre drivstoff til strategisk viktige forbrukere. Det viser hvor aktivt staten fortsatt forsøker å styre en situasjon som ikke er fullt normalisert.
Men krisen er ikke bare et spørsmål om hva som står på prisskiltet ved bensinstasjonen. Den sprer seg videre gjennom økonomien. Russiske transportører fortalte Reuters i august at drivstoffprisene hadde steget 16–18 prosent på en måned for deres virksomheter. Det presset transportkostnadene opp og fikk enkelte selskaper til å kutte lange ruter. Når lastebilene blir dyrere å kjøre, kan kostnaden til slutt havne på mat, byggevarer og andre produkter som fraktes over enorme avstander.
I deler av Sibir er situasjonen fortsatt spesielt vanskelig. Visestatsminister Aleksandr Novak har sagt at markedet gradvis stabiliseres, men samtidig erkjent at enkelte regioner fortsatt har betydelige problemer. Og denne uken kom et nytt tilbakeslag: Orsk-raffineriet i Orenburg-regionen ble stengt etter et ukrainsk droneangrep. Regionens guvernør sa at reparasjoner kan ta opptil seks måneder, blant annet fordi kritisk utstyr er importert og vanskelig å erstatte under sanksjonene.
Det betyr at Kreml står overfor en ubehagelig dobbel utfordring. Myndighetene må både sikre nok fysisk drivstoff og overbevise befolkningen om at prisene ikke løper fra dem. En kortvarig prisnedgang er derfor gode nyheter for regjeringen, men den løser ikke problemet dersom nye raffinerier blir satt ut av spill eller regionale forsyningslinjer svikter. Det er en risiko som fortsatt er reell så lenge produksjonsanlegg rammes og enkelte regioner er avhengige av ekstra forsyninger.
Hvor stor den politiske irritasjonen faktisk er, er vanskeligere å måle. Reuters har dokumentert køer, sinne ved bensinstasjoner og bekymring blant bønder og transportører, men det finnes ikke pålitelige data som viser at drivstoffprisene alene har skapt et landsomfattende politisk vendepunkt. Det ville derfor være feil å hevde at «russerne har fått nok». Men det er like feil å late som om bensin bare handler om bilen.
For en familie betyr noen ekstra rubler per liter mer penger ut av husholdningsbudsjettet. For en bonde betyr dyrere diesel høyere kostnader i innhøstingen. For en transportør betyr det dyrere kilometer. Og for Kreml betyr det at et problem som startet ved raffineriene kan flytte seg helt inn på kjøkkenbordet. Transportbransjen advarer allerede om at dyrere drivstoff presser fraktratene opp og at prisene kanskje ikke faller helt tilbake selv dersom forsyningssituasjonen bedres.
Putin lovet tiltak for å stabilisere markedet. Regjeringen har faktisk satt inn flere av dem, og de siste uketallene viser tegn til lettelse. Men så lenge forsyningene er sårbare og prisene ligger betydelig over nivåene før krisen, vil ett spørsmål fortsette å henge over bensinpumpene:
Hvor lenge vil russiske bilister akseptere at «stabilisering» fortsatt føles så dyr?
