ORDKRIGET EKSPLODERER: «Quislinger» – SD-toppens angrep får Ulf Kristersson til å gripe inn, mens svenskene krever svar

STOCKHOLM – Ett ord var nok til å sette svensk politikk i brann. Da Sverigedemokratenes riksdagsmedlem Richard Jomshof beskrev både Socialdemokraternas leder Magdalena Andersson og Aftonbladets politiske sjefredaktør Anders Lindberg som «quislinger», eksploderte reaksjonene. Nå varsler statsminister Ulf Kristersson at han vil ta saken direkte opp med SD-leder Jimmie Åkesson.

Konflikten startet etter at Lindberg advarte mot at Jomshof kunne bli justisminister i en framtidig, moderatledet regjering med sterk SD-innflytelse. Lindberg kalte et slikt scenario et mareritt. Jomshof svarte på X med et bilde av Vidkun Quisling ved siden av Lindberg og brukte betegnelsen «en quisling». I nordisk politisk språk er ordet tett knyttet til landsforræderi og samarbeid med en fiendtlig okkupasjonsmakt.

Magdalena Andersson reagerte kraftig og beskrev utspillet som truende og dypt usvensk. Hun hevdet at SD forsøker å skremme eller tause kritiske stemmer. Jomshof trakk seg likevel ikke. I stedet utvidet han angrepet og brukte samme merkelapp om Andersson, samtidig som han anklaget politiske motstandere for å gi islamister innflytelse.

Da presset økte, grep Kristersson inn. Statsministeren kalte ordbruken «smakløs og uanstendig» og understreket at hard politisk debatt ikke fritar noen fra å skille mellom sak og person. Han varslet også at Åkesson skal få høre direkte hva han mener om denne typen opptreden. Men Kristersson overlot spørsmålet om eventuelle sanksjoner til SD selv.

Kristersson rettet samtidig en del av kritikken mot Aftonbladets debattstil. Han sa at Lindberg tidligere hadde brukt lignende historiske paralleller, og mente at slike utspill skitner til hele den politiske samtalen. Den formuleringen har gitt statsministerens motstandere nytt ammunisjon: De mener han forsøker å balansere ansvaret mellom en journalist som kritiserer makten og en riksdagspolitiker som omtaler kritikere som landsforrædere.

Lindberg avviser at dette er to sider av samme sak. Han framholder at journalistikk og opinionsstoff skal granske partier, regjeringer og mulige ministre, og at slik kritikk aldri kan likestilles med forræderi. For mediebransjen er konflikten derfor også prinsipiell. Dersom maktpersoner stempler redaktører som fiender av landet, kan terskelen for hets senkes, selv om ingen direkte trussel er uttalt.

Jomshof har ikke signalisert retrett, og nye innlegg kan derfor holde konflikten levende gjennom valgkampens mest intense og avgjørende uker.

Det er nettopp dette forbeholdet som nå fyrer opp striden. Opposisjonen spør om en alvorsprat er nok når Moderaterna samtidig åpner for en framtidig regjering der Sverigedemokraterna kan få statsråder. Andersson hevder at Kristersson vil miste kontrollen dersom profiler som Jomshof får makt nær regjeringsbordet. Vänsterpartiets leder Nooshi Dadgostar har kalt anklagen mot opposisjonslederen langt over grensen.

SD nekter på sin side å legge seg flat. Partiet mener det gjennom årene er blitt utsatt for grove merkelapper uten tilsvarende fordømmelse fra medier og politiske motstandere. Åkesson omtaler reaksjonene som «krokodilletårer» og hevder at kritikere nå protesterer mot en retorikk de selv har bidratt til å normalisere. Jomshof forsvarer ordvalget ved å vise til tidligere historiske sammenligninger brukt mot Kristersson og SD.

Men sammenligningen løser ikke hovedproblemet. Når en sentral politiker bruker et begrep som i Norge og Sverige forbindes med forræderi, blir konflikten større enn en vanlig krangel på sosiale medier. Den handler også om sikkerheten til journalister, respekten for politiske motstandere og grensene for språket i en opphetet valgkamp.

Saken kommer på et særlig følsomt tidspunkt. Sverige går mot riksdagsvalg i september, og Kristerssons forhold til SD er allerede et hovedtema. Moderaterna trenger partiet for å holde høyresiden samlet, mens Socialdemokraterna forsøker å framstille samarbeidet som ustabilt og risikabelt. Jomshofs utspill gir derfor Andersson en mulighet til å flytte oppmerksomheten fra enkeltsaken til spørsmålet om hvem som faktisk vil sette tonen i en ny borgerlig regjering.

For Kristersson er dilemmaet brutalt. Reagerer han for svakt, kan han bli beskyldt for å godta personangrep fra en mulig regjeringspartner. Reagerer han for hardt, kan han utløse en ny konflikt med partiet han er avhengig av. Derfor blir samtalen med Åkesson mer enn en irettesettelse. Den blir en test på statsministerens autoritet.

Foreløpig finnes det ingen offentlig beskjed om at Jomshof skal få en formell reaksjon eller miste posisjoner. Dermed står det avgjørende spørsmålet igjen: Var Kristerssons fordømmelse et tydelig rødt kort, eller bare et forsøk på å roe stormen før valgkampen raser videre?

Svenskene krever svar. Og denne gangen kan stillhet bli tolket som et politisk valg.