«Folk har ikke fått hele historien» – Hilde Henriksen Waage utfordrer Jonas Gahr Støre etter det som skal ha skjedd bak lukkede dører

Det begynte som en norsk heltefortelling: hemmelige samtaler, dristige diplomater og Oslo-avtalen som skulle åpne døren til fred mellom Israel og palestinerne. Nå rystes glansbildet av et spørsmål som nekter å forsvinne: Hvor ble det av de sentrale dokumentene fra prosessen – og hvorfor fikk ikke offentligheten hele innsynet?

Midtøsten-forsker og historieprofessor Hilde Henriksen Waage har i årevis presset på for svar. Da hun arbeidet med en evaluering av Norges rolle, oppdaget hun at viktige dokumenter fra den mest avgjørende delen av Oslo-prosessen manglet i Utenriksdepartementets arkiver. For Waage handler dette ikke bare om støvete papirbunker. Det handler om hvem som får skrive historien om Norge som fredsnasjon.

Nå retter hun søkelyset mot Jonas Gahr Støre, som var utenriksminister da arkivjakten ble håndtert i 2006. Waage har sagt at Støre enten ikke har forstått sakens alvor, eller forsøker å vri seg unna ansvaret. Det er en eksplosiv anklage mot en statsminister som selv har vært tett knyttet til fortellingen om norsk diplomati.

Men Støre avviser kritikken. Han sier at Waages påstander ikke har dekning, og understreker at han ikke har «holdt hånden over» noen. Hans standpunkt er at relevante dokumenter fra Oslo-prosessen burde ligge i nasjonale arkiver, enten de kommer via Utenriksdepartementet eller blir levert som privatarkiv til Nasjonalarkivet.

Så hvorfor koker saken fortsatt?

Svaret ligger i det som skjedde bak de diplomatiske kulissene. I 2006 samarbeidet Arkivverket og Utenriksdepartementet om å spore dokumenter. Arkivverket kontaktet Terje Rød-Larsen, som bekreftet at han satt på et privat arkiv, men ikke ønsket å overlevere det. Samtidig skulle departementet undersøke om egne arkiver manglet materiale. Senere ble det offentlig kommunisert at UD ikke manglet dokumenter fra prosessen.

Det er nettopp dette Waage bestrider. Hun mener skillet mellom Rød-Larsens private papirer og offentlige dokumenter er langt mindre tydelig enn Støres forklaring gir inntrykk av. Dersom materiale ble produsert som del av et oppdrag for norske myndigheter, mener hun det kan ha vært arkivpliktig. Dermed blir striden ikke bare et spørsmål om hukommelse, men om ansvar, lovforståelse og politisk vilje.

Stortinget har også kastet seg inn i oppgjøret. I februar 2026 ble regjeringen utfordret på hvorfor saken ble avsluttet under Støres tid som utenriksminister. Utenriksminister Espen Barth Eide svarte at arkivet burde utleveres, og sa samtidig at Waages analyser av Oslo-prosessens svakheter har «mye for seg». Det var en bemerkelsesverdig innrømmelse fra toppen av norsk utenrikspolitikk.

Waage fikk samme år Fritt Ords Pris for kritisk forskning og uredd maktkritikk. I pristalen beskrev hun hvordan hennes konklusjon – at Norge i praksis tilrettela en prosess på den sterke israelske partens premisser – ble møtt med kraftig motstand. Hun hevder at norske aktører ønsket en rolle så sterkt at de aksepterte skjevheter som senere bidro til en ubalansert avtale.

Dette betyr ikke at alle Waages påstander er bevist. Det finnes heller ikke dokumentasjon på et nytt, hemmelig møte mellom henne og Støre. Formuleringen «bak lukkede dører» viser til den hemmelige Oslo-kanalen og den senere, omstridte håndteringen av arkivene. Den presise setningen «Folk har ikke fått hele historien» er en redaksjonell oppsummering av kritikken, ikke en verifisert ordrett uttalelse fra Waage.

Likevel treffer den en nerve.

For hvis dokumenter mangler, mangler også brikker i fortellingen om en av Norges mest berømte utenrikspolitiske operasjoner. Var Norge en nøytral fredsbygger, eller ble landet en nyttig mellommann for den sterkeste parten? Ble arkivsporet avsluttet fordi myndighetene oppriktig mente at ingenting manglet, eller fordi full åpenhet kunne skade bildet av Norge?

Støre sier han ønsket dokumentene sikret. Waage mener forklaringen ikke holder. Mellom dem ligger et historisk tomrom som fortsatt ikke er fylt.

Og akkurat derfor nekter saken å dø: Det er ikke bare fortiden som står på spill. Det er tilliten til hvordan makten forteller sin egen historie.

Presset øker derfor for en fullstendig, uavhengig gjennomgang av korrespondansen, journalføringen og beslutningene fra 2006. Først når forskere kan kontrollere materialet, kan nordmenn vite om dette var administrativt rot, en feilaktig vurdering eller en bevisst beskyttelse av fredsnasjonens omdømme. Inntil da vil hvert ubesvart spørsmål gi ny næring til mistanken om at den offisielle versjonen er penere enn virkeligheten.

Det avgjørende blir om arkivene faktisk åpnes, og om gjennomgangen skjer uten politisk styring. En fredsprosess tåler kritiske spørsmål. Det gjør også et demokrati. Men uten dokumentene blir publikum stående igjen med påstander, avvisninger og et stadig større hull i Norges moderne historie.