«Han skyver sine egne ut» – Støres lederskap skaper ny politisk frykt blant nordmenn

«Han skyver sine egne ut» – Støres lederskap skaper ny politisk frykt blant nordmenn

OSLO: Det ulmer igjen rundt Jonas Gahr Støre. Ikke fordi statsministeren har mistet makten, men fordi mange nå spør om han holder på den med stadig hardere grep. Etter flere runder med regjeringsendringer, nye maktbalanser og en ren Arbeiderparti-regjering, har anklagen fått feste i den politiske samtalen: «Han skyver sine egne ut.»

Det er en brutalt enkel setning. Den treffer rett i magen på et parti som i årevis har snakket om fellesskap, lagånd og trygg styring. For hva skjer når lederskapet oppfattes som ryddig av noen, men iskaldt av andre?

Støre selv vil peke på ansvar. Norge står i urolige tider, med krig i Europa, dyrtid, energipress og krevende budsjetter. Han har sagt at regjeringen må styre trygt, samarbeide bredt og finne flertall i Stortinget. Men bak de rolige ordene vokser en annen fortelling: et Arbeiderparti der posisjoner flyttes, profiler byttes ut, og lojale soldater må smile mens de sendes fra ett rom til et annet.

Senterpartiets dramatiske uttog fra regjeringen i 2025 endret alt. Plutselig sto Støre uten koalisjonspartner, men også med en sjanse til å fylle hele regjeringsapparatet med Ap-folk. Inn kom nye navn, gamle ringrever og den største politiske tungvekteren av dem alle: Jens Stoltenberg som finansminister. For Støre var det et kraftgrep. For kritikerne var det et signal om at statsministeren ikke bare reorganiserte, men strammet inn.

Og så kom nye endringer etter valget. Tonje Brenna gikk ut av regjeringen og over i en nøkkelrolle på Stortinget. Kjersti Stenseng ble flyttet. Bjørnar Skjæran kom tilbake. Offisielt handlet alt om arbeidsdeling og parlamentarisk styrke. Uoffisielt hviskes det om hvem som egentlig er trygge når sjefen bestemmer at kabalen må legges på nytt.

Blant velgere skaper dette en rar dobbel følelse. På den ene siden liker mange at statsministeren virker kontrollert. I en tid der politikk ofte ligner reality-TV, kan Støres kjølige stil føles som voksen styring. På den andre siden spør flere om nettopp denne kontrollen gjør Ap smalere, mer lukket og mindre lyttende.

Frykten handler ikke bare om navn på statsrådslister. Den handler om hva slags politisk kultur Norge får når makt samles rundt færre personer. Når alle venter på signalet fra toppen, blir partiet fort stille. Når partiet blir stille, blir folk usikre. Og når folk blir usikre, begynner de å spørre om trygghet egentlig betyr åpenhet – eller bare disiplin.

Opposisjonen gnir seg naturligvis i hendene. For høyresiden er bildet fristende: en statsminister som snakker om fellesskap, men som etterlater et spor av politiske omplasseringer. For venstresiden utenfor Ap er problemet et annet: De må støtte regjeringen i viktige saker, samtidig som de frykter å bli redusert til statister i Støres plan.

Likevel er det for enkelt å fremstille dette som ren brutalitet. Alle statsministre bytter mannskap. Alle mindretallsregjeringer må telle stemmer med hard realisme. Og Støre kan hevde, med tyngde, at jobben hans ikke er å gjøre alle fornøyde, men å holde Norge styrbart.

Men politikk avgjøres sjelden bare av fakta. Den avgjøres av følelsen som fester seg. Akkurat nå er følelsen farlig for Støre: at mannen som lover samling, også kan være mannen som bestemmer hvem som må vike.

Så spørsmålet nordmenn nå må stille, er ikke bare om Støre er sterk nok til å lede. Spørsmålet er om han leder på en måte som gjør andre sterkere – eller mindre synlige.

For i norsk politikk kan en statsminister overleve mye. Dårlige målinger. Bråkete partnere. Tøffe budsjetter. Men én ting er farligere enn alt: mistanken om at laget bare er et kulissebilde, mens makten sitter alene ved bordenden.

Derfor biter overskriften så hardt. Den trenger ikke bevise et kupp for å skade ham. Den trenger bare å minne folk om noe de allerede frykter: at avstanden mellom regjeringskontorene og vanlige arbeidsplasser er blitt for stor. Hvis Støre ikke klarer å forklare hvorfor hvert bytte gjør styringen bedre, vil hvert nytt navn på Slottsbakken bli lest som nok et offer for kontrollen.

Og da blir lederskapets styrke omgjort til en svakhet som motstanderne kan lukte på lang avstand. Særlig når landet ber om trygghet, ikke taktisk teater.