Kritikken mot Jens Stoltenberg vokser – reaksjonen hans får nordmenn til å reagere: «Dette handler om mer enn politikk»

OSLO: Han har vært statsminister. Han har vært NATO-sjef. Han har stått på verdens største scener og håndtert kriser de fleste politikere bare leser om i historiebøkene. Men nå møter Jens Stoltenberg en annen type storm: den hjemlige, norske, ubehagelige og nådeløst konkrete.

For når finansministeren snakker om penger, skatt, forsvar, Ukraina, oljefond og budsjettkutt, lytter folk. Men de lytter ikke lenger bare med respekt. De lytter med irritasjon, uro og et stadig mer påtrengende spørsmål:

Har Jens Stoltenberg blitt for stor for vanlig norsk politikk?

Det er dette som nå ligger som en elektrisk spenning over debatten. På papiret handler sakene om budsjett, prioriteringer og politisk timing. I praksis handler de om noe langt mer følsomt: tillit.

Stoltenberg kom tilbake til norsk politikk som en politisk superstjerne. Reuters beskrev returen som en overraskelse som ga Arbeiderpartiet et kraftig løft på meningsmålingene, og pekte på hvordan hans navn fortsatt vekker oppsikt etter tiden som statsminister og NATO-sjef.

Men popularitet kan være en farlig valuta. Den kan gi makt. Den kan gi spillerom. Og den kan gjøre fallet hardere når kritikken først kommer.

Først kom bråket rundt bokturnéen. Kritikere reagerte på at finansministeren var borte mens budsjettdebatten raste. Høyres Nikolai Astrup ba ham beklage, mens Senterpartiets Geir Pollestad stilte spørsmål ved fraværet. Stoltenberg avviste at rollen som finansminister var svekket, men kritikken festet seg likevel.

Så kom ordene som fikk nye overskrifter: Stoltenberg beklaget og omtalte en budsjettfeil som alvorlig. For en politiker med hans erfaring var det en uvanlig innrømmelse – og nettopp derfor eksploderte reaksjonene. Ikke fordi han beklaget. Men fordi mange mente beklagelsen kom etter at skaden allerede var gjort.

Og nå? Nå vokser kritikken igjen.

Denne gangen handler det ikke bare om én bok, én reise eller én formulering. Kommentatorer har også reagert på Stoltenbergs uttalelser om europeiske lands forsvarsbudsjetter. I Aftenposten ble han kritisert for å peke på at økte forsvarsutgifter krever enten kutt eller høyere skatter – en posisjon kommentatoren mente kunne virke lite forståelsesfull fra en norsk finansminister i et av verdens rikeste land.

Stoltenbergs egen reaksjon har vært typisk Stoltenberg: rolig, kontrollert, nesten matematisk. Ingen store armbevegelser. Ingen rasende motangrep. Ingen dramatisk pressekonferanse med hevet stemme. Han møter kritikken med forklaringer, avveiinger og økonomisk logikk.

Det er nettopp dét som får folk til å reagere.

For mange nordmenn ønsker ikke bare regnestykker. De ønsker å høre at noen forstår hverdagen deres. At strømregningen, renten, matprisene og skattene ikke bare er poster i et nasjonalbudsjett, men virkeligheten ved kjøkkenbordet.

Stoltenberg står dermed i et politisk paradoks. Hans styrke er erfaringen. Hans problem er også erfaringen. Når han snakker som en tidligere NATO-sjef, virker han trygg. Når han snakker som finansminister, virker han for noen fjern.

Samtidig er bildet mer komplisert enn kritikerne vil ha det til. Som finansminister har Stoltenberg ansvar for landets økonomiske politikk og statsbudsjettet, ifølge regjeringens egen beskrivelse. Han står midt i en tid der økonomi og sikkerhet veves tettere sammen, ikke minst gjennom krig, handel, energi og kunstig intelligens. Regjeringen har selv framhevet dette som en sentral del av dagens økonomiske utfordringer.

Dermed blir spørsmålet større enn en personlig popularitetsmåling.

Kan en politiker som lenge har vært sett på som nasjonalt samlingssymbol, behandles som en helt vanlig finansminister? Eller slipper han fortsatt unna med mer enn andre?

Kritikerne mener svaret er åpenbart: Ingen finansminister er hevet over norsk politikk. Tilhengerne mener kritikken er overdrevet, og at Stoltenbergs erfaring er nettopp det Norge trenger i en urolig tid.

Men i kommentarfeltene, på Stortinget og rundt norske middagsbord er én ting tydelig: Jens Stoltenberg vekker fortsatt følelser.

Og denne gangen handler reaksjonen ikke bare om Jens.

Den handler om hvor mye tillit nordmenn fortsatt har igjen til dem som styrer landet.