Dramaet rundt Marius fortsetter: Fotlenke hjemme vekker strid – «Er loven virkelig lik for alle?»

OSLO: Etter måneder bak murene kan Marius Borg Høiby få bytte fengselscelle med en bolig på Skaugum. Oslo tingrett har bestemt at 29-åringen fortsatt skal være varetektsfengslet i fire uker, men at varetekten kan gjennomføres med elektronisk kontroll. Det betyr ikke frihet. Det betyr fotlenke, pålagte oppholdssteder og kontroll fra kriminalomsorgen.

Likevel er symbolkraften eksplosiv.

Saken har allerede vært gjennom flere runder. I mai fikk Høiby nei til samme ønske i tingretten, lagmannsretten og til slutt Høyesteretts ankeutvalg. I juni ville tingretten løslate ham, men lagmannsretten omgjorde avgjørelsen. At tingretten nå lander annerledes, betyr ikke at saken plutselig vurderes som ualvorlig. Situasjonen er vurdert på nytt etter lengre tid i varetekt og etter at dom er avsagt.

En fotlenke er heller ingen pyntet husarrest. Den kontrollerte må følge fastsatte vilkår og oppholde seg på stedene myndighetene bestemmer. Kriminalomsorgen undersøker om boligen er egnet, setter kontrollen i verk og følger opp rettens krav. Likevel er forskjellen mellom Ila og Skaugum åpenbar: Omgivelsene, privatlivet og nærheten til familien blir helt annerledes.

Høiby ble 15. juni dømt til fire års fengsel for 34 lovbrudd, blant annet to voldtekter, mishandling i nære relasjoner og flere andre forhold. Han nekter straffskyld for voldtektene og har anket sentrale deler av dommen. Også påtalemyndigheten har anket. Dommen er dermed ikke rettskraftig.

Det avgjørende ordet er varetekt. Høiby skal ikke nå «sone fireårsdommen hjemme» i vanlig forstand. Retten har vurdert hvordan den fortsatte varetektsfengslingen skal gjennomføres mens saken ikke er endelig avgjort. Ordningen med varetekt under elektronisk kontroll trådte i kraft i august 2025. Den kan benyttes når domstolen mener løsningen er egnet og forsvarlig.

Men nettopp adressen gjør saken ekstra betent.

Skaugum er ikke en tilfeldig kommunal bolig eller en trang ettromsleilighet. Det er kronprinsparets residens. Dermed kommer spørsmålet mange uunngåelig vil stille:

Får Høiby en mulighet vanlige siktede ikke ville fått?

Det finnes foreløpig ingen dokumentasjon på at tingretten har gitt ham særbehandling på grunn av forbindelsen til kongefamilien. Juridisk skal avgjørelsen bygge på de samme vurderingene som i andre varetektssaker: gjentakelsesfare, forholdsmessighet, kontrollmuligheter og om et mindre inngripende tiltak er tilstrekkelig. Likhet for loven betyr ikke nødvendigvis at alle får identiske tiltak. Det betyr at den samme juridiske terskelen skal brukes.

Påtalemyndigheten ønsket fire nye uker i fengsel. Politiet har særlig vist til risikoen for nye lovbrudd mot kvinnen som omtales som Frogner-kvinnen. Tingretten mente også at det fortsatt forelå betydelig risiko dersom Høiby ble løslatt uten sterke begrensninger.

Retten kom likevel til at elektronisk kontroll kunne redusere risikoen til et akseptabelt nivå. Det ble blant annet vist til tiden han har vært varetektsfengslet, avstand fra rus, større avstand til fornærmede og motivasjon for å unngå ny kriminalitet.

Fotlenken løser imidlertid ikke alt.

Den kan kontrollere hvor Høiby befinner seg, men hindrer ikke automatisk telefonsamtaler, meldinger eller kontakt gjennom andre personer. Tingretten har selv påpekt at elektronisk kontakt fremdeles kan være mulig. Etter planen skal Høiby også følges opp gjennom politiets risikoreduserende RISK-program.

Forsvarersiden beskriver resultatet som noe Høiby kan leve med. Han ba først om ordinær løslatelse, men fikk nei. Fotlenke på Skaugum er derfor et kompromiss: fortsatt frihetsberøvelse, men uten fengselsmurene og nærmere familien.

Dramaet er likevel ikke over. Påtalemyndighetens anke har foreløpig stanset overføringen. Først når det blir klart om anken opprettholdes, vet man om Høiby faktisk får reise til Skaugum.

For noen vil Skaugum med fotlenke se ut som en luksusvariant av varetekt. For andre er dette nettopp rettsstatens oppgave: Selv i en alvorlig, følelsesladet og ekstremt offentlig sak skal tvangsmidler ikke være strengere enn nødvendig.

Det mest presise svaret på spørsmålet «Er loven virkelig lik for alle?» er derfor verken et automatisk ja eller et tabloid nei.

Svaret må finnes i begrunnelsen, kontrollen og praksisen.

Og akkurat der ligger rettsstatens virkelige prøve.