Rødgrønn dragkamp om bensinprisen: Ap-topper sier «nei» – men spørsmålet alle stiller er hvem som får regningen

Rødgrønn dragkamp om bensinprisen: Ap-topper sier «nei» – men spørsmålet alle stiller er hvem som får regningen

[Bildeillustrasjon: En norsk bensinstasjon med røde tall på pumpeprisen. Bildet brukes som illustrasjon av drivstoffdebatten.]

Det lukter bensin, budsjettbråk og politisk nervekrig på Stortinget. Etter vårens dramatiske avgiftskutt nærmer datoen seg som får bilister, pendlere, lastebileiere og småbedrifter til å holde pusten: 1. september. Da er de midlertidige kuttene i veibruksavgiften etter planen over. Og plutselig er det gamle spørsmålet tilbake, like brennbart som før: Skal pumpeprisen opp igjen, eller skal staten ta regningen?

På rødgrønn side er stemningen alt annet enn harmonisk. Senterpartiet vil tviholde på kuttene og snakker som om hver krone på pumpa er et distriktspolitisk skjebnespørsmål. MDG og SV mener derimot at krisen ikke lenger er akutt nok til å forsvare nye lettelser. Rødt holder døren på gløtt dersom vanlige familier faktisk presses. Midt i dette står Arbeiderpartiet, med finanspolitisk talsperson Tuva Moflag i en nøkkelrolle, og forsøker å få det hele til å høres kontrollert ut.

Men kontrollert? For mange bilister ser det mer ut som et politisk pokerlag der alle smiler stivt mens noen skyver en milliardregning over bordet.

Ap har ikke kastet seg rundt med et høyt og rungende ja til nye kutt. Tvert imot har signalene vært avmålte. Når Moflag peker på at prisene ikke fremstår som ekstraordinært høye nå, hører mange det som et høflig, men iskaldt nei til nye krisepakker. Det er nok til å få kommentarfeltene til å koke: Er dette ansvarlig økonomisk styring, eller et nytt slag mot folk som er avhengige av bilen?

For Senterpartiet er saken enkel. Avgiftskuttene skal ikke bare diskuteres, de skal forsvares. Trygve Slagsvold Vedum har gjort drivstoffprisen til en politisk kampsone, og han vet at saken treffer langt utenfor Oslo sentrum. Det handler om folk som ikke kan velge T-banen. Det handler om håndverkere, fiskere, bønder, trailersjåfører og foreldre som kjører mil etter mil til jobb, skole og fritidsaktiviteter.

Men bak de saftige slagordene ligger et ubehagelig tall. Kuttene har kostet milliarder. Dersom avgiften holdes nede videre, må pengene finnes et sted. Enten blir det mindre handlingsrom i budsjettet, andre skatter og avgifter, mindre penger til andre løfter, eller mer bruk av oljepenger. Derfor spør motstanderne: Skal alle skattebetalere subsidiere billigere bensin, også de som ikke kjører?

Og nettopp der eksploderer den politiske dynamitten. For bilistene føler allerede at de betaler nok. De peker på bompenger, forsikring, verkstedregninger, renteøkninger og matpriser. Når politikere snakker om “ansvar”, hører mange bare én ting: Du skal betale mer. Når miljøpartiene snakker om grønn omstilling, spør distriktene: Med hvilken buss?

Høyre har også satt ned foten og sier nei til å bidra til et nytt flertall for videreføring slik situasjonen er nå. Det gjør dramaet enda mer intenst, fordi Vedum da må finne støtte på rødgrønn side eller true med ny politisk omkamp. Sist Sp gikk sammen med borgerlige partier, haglet anklagene om avtalebrudd. Ingen har glemt det.

Det mest pikante er at alle partiene hevder at de egentlig forsvarer vanlige folk. Ap snakker om ansvarlighet. Sp snakker om hverdagsøkonomi. MDG snakker om klimarisiko. SV snakker om rettferdighet. Rødt snakker om familier under press. Høyre snakker om varige skattelettelser. Men ute ved pumpene er spørsmålet langt mindre elegant: Hva koster literen i morgen?

Hvis kuttene forsvinner, vil mange oppleve det som et prishopp, uansett hvordan departementet forklarer avgiftsteknikken. Hvis kuttene forlenges, kommer regningen på statsbudsjettet. Dermed står landet igjen med en politisk bensinkanne i hånden.

Noen må betale. Enten bilisten ved pumpa, staten over budsjettet, eller fellesskapet gjennom kutt andre steder. Og mens partiene krangler om hvem som er mest ansvarlig, vokser mistanken blant velgerne: Kanskje er det alltid den samme som ender med regningen.

Derfor blir de neste ukene mer enn en teknisk avgiftsrunde. De blir en test på om det rødgrønne samarbeidet tåler å være uenig om noe som merkes direkte i lommeboken. For mens ekspertene regner på provenytap, lovlighet og inflasjon, står familier ved pumpa og regner på helgeturen. De vil ikke ha en forelesning. De vil vite om politikerne har bestemt seg, og hvem som får fakturaen når lyset slukkes i forhandlingsrommet.

Svarene kan avgjøre mer enn pumpeprisen. De kan avgjøre tilliten i høst.

Folk flest.